Verktøy til økonomisk frihet
Hvordan gjøre dine reklameutgifter til en inntektskilde
torsdag 23. juni 2011
Organdonasjon?
Spørsmålet kom ut fra tv en dag på slutten av 80 tallet..
Jeg satt å så meg rundt i stuen.. Hva vil dere? spurte jeg.
Vi hadde nettopp sett en film som handlet om en som hadde brukt for nye organer.
Ikke husker jeg filmen, bare handlingen, jeg husker spørsmålet og diskusjonen vi hadde etterpå.
Det var viktig for meg å vite hva de andre ville, om spørsmålet dukket opp en gang i livet.
Eller rettere sagt.. om livet var over for en av dem, og spørsmålet kom opp.
Hva ønsker dere?
Være donorer ? Ja eller Nei..
Det er bare de to svarene som finnes på det spørsmålet. Vet ikke, er ikke et alternativ.
Det viktigste er å vite hva den som er gått bort ønsker, og den diskusjonen kan vi bare ta NÅ mens vi enda lever.
Jeg er evig takknemlig for at vi så den filmen sammen og tok den diskusjonen, for over 20 år siden..
Bare for å ha sagt det, svaret til alle rundt bordet i stuen, var JA.
For om noe i vår kropp kunne brukes til å redde noen andre etter at vi var død, så værsågod.
Lite viste vi da at det skulle bli vår virkelighet, men ikke på den måten vi da trodde.
Ca 20 år senere, måtte en av oss stille seg i køen for å ta i mot nye organer, om livet skulle reddes.
Ingen ting kunne forberede oss på det..
Men vi var i den tøffe perioden, takknemlig for at vi hadde allerede tatt vårt valg i henhold til donasjon.
Så nå bare krysset vi fingre for at noen andre hadde tatt det samme valget.
Jeg satt å så meg rundt i stuen.. Hva vil dere? spurte jeg.
Vi hadde nettopp sett en film som handlet om en som hadde brukt for nye organer.
Ikke husker jeg filmen, bare handlingen, jeg husker spørsmålet og diskusjonen vi hadde etterpå.
Det var viktig for meg å vite hva de andre ville, om spørsmålet dukket opp en gang i livet.
Eller rettere sagt.. om livet var over for en av dem, og spørsmålet kom opp.
Hva ønsker dere?
Være donorer ? Ja eller Nei..
Det er bare de to svarene som finnes på det spørsmålet. Vet ikke, er ikke et alternativ.
Det viktigste er å vite hva den som er gått bort ønsker, og den diskusjonen kan vi bare ta NÅ mens vi enda lever.
Jeg er evig takknemlig for at vi så den filmen sammen og tok den diskusjonen, for over 20 år siden..
Bare for å ha sagt det, svaret til alle rundt bordet i stuen, var JA.
For om noe i vår kropp kunne brukes til å redde noen andre etter at vi var død, så værsågod.
Lite viste vi da at det skulle bli vår virkelighet, men ikke på den måten vi da trodde.
Ca 20 år senere, måtte en av oss stille seg i køen for å ta i mot nye organer, om livet skulle reddes.
Ingen ting kunne forberede oss på det..
Men vi var i den tøffe perioden, takknemlig for at vi hadde allerede tatt vårt valg i henhold til donasjon.
Så nå bare krysset vi fingre for at noen andre hadde tatt det samme valget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)